Tiden går så fort...

... og jeg rekker rett og slett ikke å skrive blogg så ofte.. Er vel noe med prioriteringe å gjøre også, men med 2 barn har man visst en del å holde på med til en hver tid.
Klokka nærmer seg halv tolv på kvelden, og for meg er det egentlig alt for sent.
Men jeg sitter og tenker på operasjonen til Thea-Christine som nærmer seg veldig. Den er på torsdag. Og jeg gruer meg skikkelig.
Jeg er så redd for at hun skal reagere på narkosen slik som sist. Da våknet hun for tidlig og bare skrek. Hun fikk tilbud om is, drikke, hun fikk noe beroligene, men fortsatt bare skrek hun. Hun kjente ikke igjen meg og Kai-Robert, og bare slo og sparka ukontollert rundt seg. Vi var tre voksne som prøvde å holde hun i ro, men det var umulig..
Det varte en time, en veldig lang time, men så sa hun "Thea", og det var som om hun ble født på nytt. Ble nok litt blank i øynene da ja.
Jeg er også redd for at hun skal ha vondt. Hun tenker helt sikkert mere over det selv også nå, enn det hun gjorde sist..

Meen, jeg vet heldigvis at det uansett blir bedre når det er over. Thea-Christine skal etter hvert få briller, og fortsette med lappetreningen. Det blir definitivt utfordrende, men det vet vi. Det skal bare bli godt å komme i gang. Og så skal det bli godt å vite at hun kan se på begge øynene igjen.
Her ser i hvertfall jeg at venstre øyet bare har falt helt ut.. Og det skjer ofte.




Mia-Rebecca skal også være med innover til Ullevål, og det tror jeg er bra. Hun er jo en utrolig rolig og fornøyd baby, og det blir godt å kunne konentrere seg om hun mens operasjonen pågår. Sist var den tiden det tok en liten, lang evighet.

Høsten er forresten fin. Jeg har aldri syns det før, men nå liker jeg den. I hvertfall de dagene det er sol. Her er skjønne Mia-Rebecca!



Slenger med et bilde til av Thea-Christine i det fine høstløvet



Ingen tvil om jeg har to skjønne jenter i hvertfall! :)

- Jane-Mari